Imidlertid er bruk av sonering i rovdyrforvaltning utfordrende, ettersom rovdyr ofte bruker store hjemmeområder som ikke stemmer overens med sonegrensene, og spredningsdyr kommer bort i sonene som er prioritert for beite, og forårsaker store tap hvert år. Innen ulvesonen er husdyrproduksjon basert på utmarksbeite redusert eller til og med opphørt helt. Etablering av rovdyrsoner blir noen ganger oppfattet som en udemokratisk, ovenfra og ned prosess, og det er betydelig motstand innen befolkningen mot fortsettelsen av sonene, ikke bare på grunn av begrensningene til husdyrproduksjon, men også grunnet andre konflikter knyttet til tilbakekomsten av rovdyrbestander i Norge.

  

Husdyrbeite i utmark har en lang tradisjon i Norge, og i løpet av de siste 2000 årene har storfe og sau vært de dominerende store planteeterne i mange skog- og fjellområder. Beiting og slått har skapt plantesamfunn preget av skyggeintolerante gress og urter og en rik fauna av virvelløse dyr. Forekomst og mangfold av flora på slike halvnaturlige gressletter favoriserer pollinerende insekter, som igjen er nøkkelarter for økosystemets funksjon og matproduksjon. Imidlertid har mange av disse artene opplevd en rask tilbakegang de siste tiårene, delvis forårsaket av opphørt husdyrbeite og delvis av intensivering av eng- og innmarksbeite. På den norske rødlisten antas 29% av alle truede arter å være negativt påvirket av opphørt beite eller slått. Tap av artsrike halvnaturlige gressletter bidrar sterkt til den globale nedgangen i biologisk mangfold, og Norge er intet unntak. Norske studier om effekten av utmarksbeite på biologisk mangfold er overveiende fra fjellet og fjellskogen, og så vidt vi vet, har ikke forholdet mellom beiting og biologisk mangfold i kommersielle barskoger blitt undersøkt så langt.