20170817_163136.jpg

Beiting i Rovdyrskogen

Norge har forpliktet seg til å sikre levedyktige rovviltbestander i tillegg til bærekraftig husdyrproduksjon. Utmark er en viktig beiteressurs for mange husdyrprodusenter. Sau og storfe er ofte frittgående i fjell og skog i sommermånedene. For å unngå tap av husdyr til rovdyr, brukes sonering som et mål for å skille husdyr og rovdyr. For hver av de fire store rovdyrartene, brunbjørn, ulv, gaupe og jerv, er det utpekte forvaltningssoner, mens andre soner prioriteres for husdyr på utmark.

Imidlertid er bruk av sonering i rovdyrforvaltning utfordrende, ettersom rovdyr ofte bruker store hjemmeområder som ikke stemmer overens med sonegrensene, og spredningsdyr kommer bort i sonene som er prioritert for beite, og forårsaker store tap hvert år. Innen ulvesonen er husdyrproduksjon basert på utmarksbeite redusert eller til og med opphørt helt. Etablering av rovdyrsoner blir noen ganger oppfattet som en udemokratisk, ovenfra og ned prosess, og det er betydelig motstand innen befolkningen mot fortsettelsen av sonene, ikke bare på grunn av begrensningene til husdyrproduksjon, men også grunnet andre konflikter knyttet til tilbakekomsten av rovdyrbestander i Norge.

  

Husdyrbeite i utmark har en lang tradisjon i Norge, og i løpet av de siste 2000 årene har storfe og sau vært de dominerende store planteeterne i mange skog- og fjellområder. Beiting og slått har skapt plantesamfunn preget av skyggeintolerante gress og urter og en rik fauna av virvelløse dyr. Forekomst og mangfold av flora på slike halvnaturlige gressletter favoriserer pollinerende insekter, som igjen er nøkkelarter for økosystemets funksjon og matproduksjon. Imidlertid har mange av disse artene opplevd en rask tilbakegang de siste tiårene, delvis forårsaket av opphørt husdyrbeite og delvis av intensivering av eng- og innmarksbeite. På den norske rødlisten antas 29% av alle truede arter å være negativt påvirket av opphørt beite eller slått. Tap av artsrike halvnaturlige gressletter bidrar sterkt til den globale nedgangen i biologisk mangfold, og Norge er intet unntak. Norske studier om effekten av utmarksbeite på biologisk mangfold er overveiende fra fjellet og fjellskogen, og så vidt vi vet, har ikke forholdet mellom beiting og biologisk mangfold i kommersielle barskoger blitt undersøkt så langt.

image1.jpg

Rovdyrsoner i Norge for de fire store rovdyrene brunbjørn, ulv, gaupe og jerv. Graduerte farger angir antall overlappende soner. Den røde sirkelen utpeker hovedstudieområdet og inkluderer ulvesonen.

Til tross for Norges politiske beslutning om å skille utmarksbasert husdyrproduksjon fra områder med rovdyr, finnes det også i rovdyr-prioriterte områder et stort potensiale for bærekraftig husdyrproduksjon så vel som skogbruk, i tråd med Norges mål om å øke husdyrproduksjonen i utmark og til støtte for den nasjonale pollinatorstrategien. Dette kan oppnås ved å ha storfe i stedet for sauer frittgående i skogen. 

carnifore1.JPG

Bilde: Mélanie Spedener

Mindre husdyr må beskyttes med rovdyravvisende gjerder. Begge tiltakene er realisert i noen områder, men de er dårlig evaluert med tanke på risiko for tap, biologisk mangfold og tømmerproduksjon. Det er et stort behov for kunnskap om hvordan husdyrproduksjon i skogkledde rovdyrsoner kan stimulere lokal og regional økonomi positivt, samtidig som det sikres bevaring av rovdyr og økosystemtjenester, som skogbruk, pollinator-mangfold og jakt.

Prosjektet vårt "Beiting i rovdyrskogen" studerer potensialet i å bruke rovdyrutsatte skoger i Sørøst-Norge til husdyrbeite i kombinasjon med skogbruk og storviltjakt, samtidig som det tas hensyn til biologisk mangfold av planter og pollinatorer.

image2.png
image2.png
image2.png
image2.png
image2.png

* Klikk på hver arbeidspakke (WP) for mer informasjon